Jeg har jo aldri vært "fan" av Lillebjørn Nilsen, som jeg har vært fan av andre sangere og musikere. Men hvorfor skulle jeg det? Du er ikke fan av noe som bare helt naturlig skal være der. Du er fan av noe som blusser opp for en kort stund, og forsvinner igjen. Du er ikke fan av luft, du bare puster den og vet at den skal være der!
Jeg har veldig sjelden satt på en plate med Lillebjørn Nilsen, jeg har bare alltid skrudd opp lyden på radioen eller tv-en og satt meg til å lytte når hans musikk kom på.
Og Lillebjørn Nilsen har alltid vært akkurat slik han skulle være. Aldri påtrengende, bare alltid tilstede. Jeg likte å høre ham som barn, jeg liker å høre på ham som voksen. Han er kanskje først og fremst en Oslo-gutt, noe som jeg som Trondheims-gutt aldri har tenkt over. Han er en del av vår kulturelle luft; det som vi puster inn og ut ofte nok til at det til slutt blir en del av oss.
Jeg kjenner jo ikke Lillebjørn Nilsen! Men - jeg har alltid tenkt at det er en musiker med integritet, en musiker som jeg aldri har merket meg har vært på forsiden av Se og Hør. Det er en musiker jeg alltid har følt har vært ekte: Som har følt noe for den musikken han fremfører, som har følt noe for de stedene og de personene han synger om. Jeg aner ikke hvor mange penger Lillebjørn Nilsen har tjent gjennom sin karriere - og det interesserer meg ikke, for jeg tror ikke han har skrevet og spilt musikk for å tjene. Jeg tror han har gjort det for musikken - og for oss!
Og her er noe jeg tror jeg vet om å stå på en scene - å ha livet sitt på en scene. Det jeg tror jeg vet, er en mosaikk sammensatt av mine egne små erfaringer og møter med mange andre:
Det er faen meg ikke lett! Jeg har skrevet om dette i en tidligere bloggpost - de utrolig blandede følelsene man dras mellom hele tiden: Eufori og depresjon, samhold og ensomhet, trygghet og usikkerhet. Sant nok - mange av oss lever helt ubekymrede sceneliv - vi har våre små problemer og tanker, men i det store og det hele har vi ingenting å klage over. Men jeg har også sett mange "scenemennesker" som hver på sitt vis sliter med demoner. Det har ingenting å gjøre med hvor dyktige eller hvor "vellykkede" de er - jeg vet om ekstremt vellykkede kunstnere som sliter veldig med angst, usikkerhet og frykt og som løser det på forskjellige måter - noen av dem ødeleggende. Mange av dem ville ikke vært de kunstnerne de er, uten denne nattsiden - det gir dem evnen til å se ting som andre ikke ser, og uttrykke ting på en annen måte enn det alle vi andre kan. Det er dette som gjør mange av dem uforglemmelige og som gjør at de gjør noe med oss!
Noen konserter blir katastrofale. Ikke tro for et øyeblikk at det er av mangel på respekt for publikum. Kanskje heller er det tvert i mot på grunn av alt for stor respekt for musikken og på grunn av alt for respekt for publikum. Dette er den du er! Lar du være å gjøre det, mister du alt. Publikum er de du spiller og opptrer for. Så biter du i deg det du måtte ha av frykt eller angst eller ubehag, så går du på scenen og prøver desperat. Og så går det til helvete..
Jeg kjenner ikke Lillebjørn Nilsen. Les det jeg har skrevet over som en helt generell betraktning.
MEN: Denne konsertanmeldelsen i BA (En uverdig sorti.....) er et av de mest usmakeligejournalistarbeidene jeg noensinne har lest. Så ubegripelig simpelt dette er.
Og dette tilsvaret i bloggform (I RAMPELYSET, PÅ KNÆRNE I SAGMUGG) er noe av det mest gripende jeg har lest om kunst og kunstnere - mye, mye bedre enn hva jeg er i stand til å skrive her. Les det!
Dere som vil ha pengene deres igjen. Konserter er noe spesielt - og det er derfor vi går på konsert! Vi ønsker noe annet - noe mer enn det som vi kan få gjennom ett opptak. Vi ønsker det ekstra, den menneskelige "touchen." Vel, ønsker vi det menneskelige, så må vi akseptere det menneskelige. Vi må akseptere ballettdanseren som faller, tenoren som sprekker katastrofalt på den høye tonen, musikeren som kollapser på scenen. Noen ganger feiler vi stygt. Det er menneskelig!
Uverdig..... ???
Tja... Verdighet er så mangt. Verdighet er noe jeg alltid har forbundet med Lillebjørn Nilsen: Menneskelig verdighet i ord og toner. Å prøve desperat og så feile, det er ikke uverdig. Det er kanskje heller en utrolig verdighet over det!
Norge skylder Lillebjørn Nilsen så mye, for han har gitt oss så utrolig mye!
Vi skylder ham å ikke gjøre denne konserten til underholdning - video av en ustø Lillebjørn Nilsen lagt ut på de største nettavisene i Norge er bare avskyelig. Vi skylder ham å ikke avskrive ham. Vi skylder ham å prøve å forstå litt.
Og vi skylder ham å oppføre oss med litt verdighet, for pokker!
Beethovens Niende kor stemte opp
Sola på himmelen gjorde et hopp.
Et neonlys blunka to ganger til meg
da du sa: "Jeg tror jeg elsker deg..."
Utstillingsdokka i vinduet lo.
En sønnavind smelta vekk snø der vi sto.
Gågata ble til en sølvbeslått vei.
Og du sa: "Jeg tror jeg elsker deg..."
Og kjærlighet æ'kke no' spøk må du tro.
Det kiler i øra og banker i blo'.
Jeg hørt' ikke riktig hva du sa til meg
Men du sa: "Jeg tror jeg elsker deg..."
Utstillingsdokka i vinduet lo.
En sønnavind smelta vekk snø der vi sto.
Gågata ble til en sølvbeslått vei.
Og du sa: "Jeg tror jeg elsker deg..."
Jeg ble stum som en liten kanin
Som været mot skosnuten din.
Jeg tenkte: nå løper jeg...
Men det var noe som holdt meg igjen.
For gutter skal en gang bli menn!
Og denne gang ble det meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar